Hope Mirrlees’ Paris er et modernistisk langdikt fra 1920. Diktet skildrer en døgnlang reise gjennom et Paris som våren 1919 – i kjølvannet av første verdenskrig – var åsted for de alliertes fredskonferanse. Diktets Paris er befolket av gjenferd etter krigens falne, men samtidig et sted for forvandling og fornyelse. Leseren blir vitne til en vårrite der kulturens frigjøring fra destruktive sivilisatoriske krefter står på spill. Virginia Woolf karakteriserte Paris som «obskurt, uanstendig og briljant», men diktet nådde få lesere i Mirrlees’ egen samtid. De seneste årene har det imidlertid blitt gjenoppdaget, anerkjent og feiret som «modernismens tapte mesterverk».